Av Øyvind Sandvik, administrerende direktør Randstad AS
 
Optimismen er tilbake i norsk og internasjonalt arbeidsliv. Etter snaut to år med finansiell turbulens, har redselspulsen roet seg.
 
Positivitet smitter. Selvtilliten stiger. Ikke bare i markeder og hos bedrifter, men aller mest hos de som holder maskineriet i gang; medarbeiderne. Frykten for å miste jobben forsvinner gradvis, nå blåser det mot oppbemanning, egen utvikling og karriere igjen.
 
Ser vi på en helt fersk internasjonal undersøkelse, gjennomført av Randstad i 26 land, blir det enda tydeligere at medarbeidere i faste stillinger verden over nå har mer selvtillit til å finne nye jobber, enn bare for tre eller seks måneder siden. I Norge, for eksempel, går prosentandelen som frykter for å miste jobben kraftig ned, mens antallet som tror de kan finne seg ny jobb i løpet av seks måneder øker markant.
 
Bemannings- og rekrutteringsbransjen har historisk sett manøvrert som en stødig værvarsler på optimismen i arbeidslivet. Spesielt gjelder det aktørene som er posisjonert med to motsykliske produkter; utleie av konsulenter og rene rekrutteringsoppdrag.
 
I krisetider nedbemanner selskaper, og fyller ofte på med innleide konsulenter på tidsbegrensede oppdrag. I oppgangstider øker kapasiteten, og behovet for å ansette til faste stillinger stiger. Her i Norge passerte vi et slikt skjæringspunkt rundt forrige årsskifte. Siden nyttår har oppdrag innen rekruttering økt med 100 prosent i vårt selskap, hvis vi sammenligner med tilsvarende periode i fjor, mens aktiviteten på utleiefronten har dalt noe. Samtidig er listen over kandidater - mennesker som sender oss CV’en sin, nå på nivå med året før de finansielle stormene nådde våre breddegrader.
 
Det er med andre ord på tide å friskmelde arbeidsmarkedet.
 
Det finnes også annen, interessant empiri som underbygger at optimismen bruser: Fokus på personlig utvikling er tilbake for fullt.
 
Over hele verden forteller ansatte i faste stillinger til våre spørreanalytikere at hovedansvaret for å ta initiativet for personlig utvikling i jobben, først og fremst tilligger den ansatte selv. Det hjelper lite å sitte å vente på initiativ fra bedriften eller sjefen; du må selv ta kontroll over din kompetanse- og karrieremessige utvikling. Dessuten er det bredt enighet på tvers av landegrensene om at personlig utvikling ikke utelukkende handler om fremgang på jobben, eller bare om utvikling utenfor arbeidsplassen. Det handler om å finne den gyldne middelvei, om å kombinere tilværelsen på jobb og hjemme. 
 
Ingen nasjonaliteter vi har analysert er så tydelige på dette som norske ansatte i privat og offentlig sektor. Nordmenn er dessuten mer opptatt av å skifte arbeidsgiver innimellom, enn å stige i gradene internt.
 
Imidlertid er få som er uenige i at det er arbeidsgiverens plikt å tilrettelegge for personlig utvikling. Her kan det synes som om norske sjefer er i en særstilling når det gjelder tillit og popularitet blant sine ansatte. Det finnes nemlig ingen andre land, der vi måler temperaturen, hvor sjefene og bedriftene scorer så høyt når det gjelder popularitet og tilfredshet på arbeidsplassen.
 
Den skandinaviske holdningen til lederskap er nemlig mye mer fokusert på trivsel på arbeidsplassen, uformell lederstil og mykere verdier som balanse i livet, for å få de ansatte til å prestere. Derfor er det ikke overraskende at våre ledere er best i klassen når det gjelder å legge til rette for frihet og fleksibilitet til å planlegge arbeidsdag, fritid og ferie.
 
Det kan være greit å minne oss selv på slike fakta neste gang sjefen får gjennomgå for manglende oppfølging eller tilrettelegging. Det er neppe bedre i andre land. Tvert imot.