Tips Selvfølgelig kan det være vanskelig å kommunisere på en måte som får alle med på laget. Men iblant er det enklere å snakke med veggen enn med visse kolleger. Her er listen over typene som virker som om ørene har ramlet av – og tips til hvordan du når frem til dem.

Surrehoder har ofte gode intensjoner, men mangler dessverre tilstrekkelig evne til å fokusere på en person eller oppgave om gangen. Ikke sjelden vil de inkludere alle innenfor en fem kilometers radius i samtalen. Det som ofte skjer, er at de snakker i hodesettet, smører seg en brødskive, koser med kontorhunden og bruker feil navn på deg. Helst samtidig som du forsøker å få frem budskapet ditt.

Tiltak: Be om et møte i enerom og sørg for at dere kan sitte i et lukket rom. Be også personen om å legge igjen telefonen på skrivebordet sitt, og si deretter det du vil si mens du passer godt på at du hele tiden har øyekontakt (surrehoder kan til og med distraheres av sine egne tanker) for å være sikker på at den andre hører etter. Når dere nærmer dere slutten, må du også sørge for at dere oppsummerer det som har blitt sagt, skriftlig. Det er viktig med skriftlige bevis, slik at du i ettertid kan henvise til hva som faktisk ble bestemt.

Bedrevitere vet alltid best, uansett hvilke kunnskaper de faktisk har om emnet. Og skulle det (mot all formodning) hende at de føler seg rådløse, vender de det døve øret til og sørger raskt for å bytte emne til et tryggere farvann og kan bruke timevis på å utrede om plantepleie mens dere egentlig skulle snakket om budsjett.

Tiltak: Behovet for å vite best og stadig søke bekreftelse for sine sterke sider er ikke uvanlig blant oss mennesker. Særlig i situasjoner der vi ikke føler oss helt trygge, slår kraftige forsvarsmekanismer inn. Men hos kolleger som alt for ofte tar på seg bedreviterhatten, er det best å trå forsiktig. Å hyle eller skrike får dem bare til å sette ut piggene. Prøv i stedet å rose ekspertkunnskapene deres ordentlig i de situasjonene der de er til nytte. Vær også nøye med å forklare når og hvorfor resonnementer ikke tilhører emnet når de blir for utsvevende.

De konfliktsky ville heller tygge av seg høyrearmen enn å erkjenne at dere er uenige (eller enda verre: snakke om problemet). Kjennetegnes av at de dukker ned under skrivebordet å lete etter imaginære, bortkomne kontaktlinser så snart du går forbi.

Tiltak: Her gjelder det å ta musesteg. Gi dere tid til å lære hverandre å kjenne og bygge opp tillit. Forsøk å finne avslapning i situasjoner der de er mindre på vakt, og smyg forsiktig inn problemløsning i samtalen. Prøv å stille ledende spørsmål som "tror du ikke vi ville jobbet bedre sammen hvis ...?" I vanlige tilfeller er problemløsning via e-post ikke å anbefale, men i selskap med konfliktsky personer kan det være verd et forsøk. Å slippe å se noen i øynene og slippe presset når kroppsspråk og stemmeleie leses av kan gi en ærligere kommunikasjon.

Høyttalere. Ikke helt ulikt en vanlig høyttaler med tilhørende lydanlegg overdøver høyttalere det meste og de fleste i sin omgivelse. Kjennetegnes av en konstant ordflyt som øker i volum og frekvens så snart du forsøker å få et ord med i spillet.

Tiltak: En idé er ganske enkelt å be dem vennlig, men bestemt om å være stille, fordi det faktisk er andre som ønsker å komme til ordet. Ofte mener ikke høyttalerne noe galt, men handler av gammel vane og gammelt behov for å hevde seg. Men det er faktisk mulig å lære gamle hunder nye triks, så hvorfor ikke passe på å snakke med dem i en sammenheng der det for eksempel er helt upassende å heve stemmen (under et foredrag, eller hvorfor ikke i en kirke?). Vis at du faktisk lytter til dem. Ofte skyldes menneskers manglende evne til å lytte at de selv aldri har følt at de har blitt ordentlig hørt. Men det finnes unntak. I de tilfellene der det bevisst virker som om de hever stemmen for å fullføre argumentasjonen uforstyrret, kan det være et tips at du rett og slett demonstrativt vender på hælen og går derfra. Hvis ikke noe annet hjelper - SNAKK HØYERE.

Ignorerere får deg til å føle deg som om du ikke finnes. De kjennetegnes av et tomt blikk og en åpenbar mangel på hørsel så snart du åpner munnen.

Tiltak: Ignorering er en klassisk hersketeknikk som er vanskelig å beskytte seg mot, fordi det er umulig å føre en samtale med noen som behandler deg som luft. Du har hovedsakelig to alternativer: 1) Still deg midt foran dem med tilhørere rundt dere, og spør høyt og tydelig hvorfor de ignorerer deg, eller 2) snakk med sjefen din og ta opp konkrete eksempler. Alternativ to er imidlertid oftest å foretrekke, fordi du risikerer at de vil fornekte faktum foran andre, og dette får deg til å virke som om du overdramatiserer.

Spåmenn har den usvikelige evnen at de alltid synes å vite hva du nettopp skal til å si. Å avbryte samtalepartneren med "ja, akkurat slik var det for meg, jeg forstår nøyaktig ...", for deretter å redegjøre for sin situasjon og sine erfaringer er et av kjennetegnene på en spåmann.

Tiltak: Ofte stammer spåmennenes uvaner fra en vilje til å vise empati – som er snilt, men som skaper problemer. Prøv først å snakke med dem i enerom om at de har for vane å avbryte. Kanskje har de ikke engang tenkt på det? Men hvis det virker som om problemet kommer av at de bare vil ha større spillerom for sitt eget ego, vil det i stedet være bedre å sette hardt mot hardt og rett og slett avbryte tilbake. Et sikkert kort å innlede med, er "Nei, der tar du feil. Det var ikke slik". Hvis diskusjonen dessuten ikke gjelder harde fakta, men opplevelser eller følelser, har du enda et trumfkort, fordi du alltid kan argumentere med at ingen kan uttale seg om dine unike perspektiver. Hvis de likevel våger seg på en andre omgang, kan du med fordel slå spikeren i kisten med et syrlig: "Unnskyld, jeg må bare spørre, siden du avbryter meg hele tiden. Er du tankeleser?"