«Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt”. Dette er mottoet til sykepleier Lene Tollefsen Rodegård. Hun har fått til store ting for gatebarn i et av Afrikas fattigste land, Zimbabwe. Til sommeren skal hun jobbe for Randstad Care på Jevnaker.

Født og oppvokst på Nesbyen, var det ingen selvfølge at ferden skulle gå til et av Afrikas sørligste land, nemlig Zimbabwe. Utdanningsløpet gikk fra hestelinje på videregående via naturforvaltning til fullførte sykepleiestudier. Innimellom ble det noen utenlandsturer. For eksempel ble en del av sykepleierstudiet tilbrakt i Australia. Men det var ingen grunn til å stoppe der. Med videreutdanning i rehabilitering, internasjonalt sosialt arbeid og Afrika-studier bar det ut i verden for alvor. Planen var New York. Det ble i stedet Zimbabwe. Og da var det gjort.

Gjennom prosjektet Midlands Children Hope Project, har hun gitt hundrevis av barn tryggere oppvekstmiljø og mulighet til å skape seg en fremtid i townshipen Mkoba utenfor byen Gweru, i Zimbabwe. I periodene hjemme i Norge tar hun oppdrag som sykepleier.

hvorfor sykepleiestudiet?

– Jeg fikk min første jobb i helsesektoren, på sykehjem, da jeg var 14 år. Da jeg senere skulle velge utdanning, var det veldig naturlig å gli inn i sykepleien. Det var ikke noe annet som egentlig fristet, og jeg visste at jeg ville fikse helsefaget. Min eldre søster er sykepleier og backet meg på valget, forteller Lene.

Lene har etter hvert blitt godt kjent med vikarbyråverdenen. Tidligere var studenttilværelsen en fin måte å kombinere prosjektet i Zimbabwe med livet hjemme i Norge. Det har derfor blitt en del videreutdanning. Etter å ha begynt å jobbe i byrå har hun fått enda mer fleksibilitet og muligheten til å balansere prioriteringen mellom prosjektet i Zimbabwe og jobb her hjemme. Når bunken med regninger blir for høy er det jobben som troner først på listen.

Som nyutdannet sykepleier hadde Lene fast jobb på Nesbyen. Det fungerte likevel fint fordi arbeidsgiveren var så fornøyd med arbeidsinnsatsen at de ga henne fri når utferdstrangen ble for påtrengende.

drømmen om å reise

Og som for oss andre, har veien blitt til mens hun har gått. Med fast jobb på Nesbyen og en arbeidsgiver som stadig tilbød kurs, videreutdanning osv, var det ikke lett å rive seg løs. Men følelsen av å gro fast kom snikende. Noe måtte skje.

– Planen var å reise til New York og jobbe som sykepleier der, det hadde jeg alltid hatt lyst til, sier hun. Den drømmen viste seg å bli “drept” av papirmøllen man må gjennom for å kunne bo og jobbe i USA. Samtidig kom hun tilfeldigvis over muligheten til å drive frivillig arbeid i Zimbabwe.

– Da tenkte jeg, hvorfor skal jeg ikke gjøre det i stedet, sier hun.

fra Nesbyen til Mkoba

Som sagt, så gjort. Hun dro til Midlands og byen Gweru, som har ca 200.000 innbyggere og ligger forholdsvis midt i landet. Noen kilometer utenfor byen ligger townshipen Mkoba. Der finnes Midlands Children Hope Project. Gjennom prosjektet har man bygd opp et barnehjem med to barnehjemsbygg, grønnsakshage, lekeplass, fotballbane, vannhull og hjemmelagd utegym for 20 tidligere gatebarn. I tillegg finnes et dagsenter for gatebarn i byen Gweru. Prosjektet betaler også for 118 barn på skolen, gir mikrolån til 40 familier, driver en 4H lignende klasse for 67 barn, og har totalt 12 pågående prosjekter. Et av poengene er å få gatebarna, som det er mange av, vekk fra gatene og inn i prosjektets hjelpetiltak. Et annet er at lokalbefolkningen skal bli i stand til å greie seg selv.

To andre nordmenn hadde vært der tidligere. De hadde allerede på det tidspunktet Lene kom til Zimbabwe første gangen, etablert organisasjonen i Norge. I dag er det Thomas, Anita og Lene som driver det fra Norge, med jevnlig besøk til Zimbabwe. I Zimbabwe er det åtte lokalt ansatte som har ansvar for daglig drift av barnehjemmet, dagsenteret og de andre prosjektene. Disse får symbolsk lønn. I tillegg får de andre goder fra prosjektet, som for eksempel støtte til skolegang for barna sine, medisinsk hjelp når de trenger det og de inkluderes i alt som skjer på barnehjemmet og ellers i prosjektet.

fattig og rik

Hvordan opplever du det å skulle leve i rike Norge etter å ha sett fattigdommen i Zimbabwe?

– Det er det vanskeligste. Jeg har to ekstremt forskjellige liv. Der bor jeg i townshipen uten strøm og vann, i Norge har jeg hus og alt jeg trenger. Første gang jeg kom hjem tenkte jeg hvordan skal jeg greie å leve i Norge igjen? Kontrasten ble veldig stor, våre problemer her ga ikke mening, forteller hun.

– Var det snakk om å gå ut med venner i Norge, tenkte jeg straks at “en øl på byen her er en måned med ris på barnehjemmet”. Jeg vurderte å bare pakke sammen her i Norge og flytte ut på gata i Zimbabwe. Nå har hun et mer balansert syn på det hele. – For at jeg skal kunne hjelpe dem må jeg være i det samfunnet som kan gi penger til driften i Zimbabwe – nemlig Norge. Det hjelper ikke at jeg distanserer meg fra det norske samfunnet hvor folk har råd til å gi oss økonomisk støtte, erkjenner hun.

gavmilde nordmenn

Den viktigste jobben hun gjør for prosjektet i Zimbabwe i de periodene hun er i Norge, er nemlig å skaffe penger til driften. Disse pengene kommer fra gavmilde nordmenn og norske bedrifter. De små beløpene blir mye når mange nok gir.

– Nesbyen, der jeg er fra, har 3 300 innbyggere. Der arrangerer vi, i samarbeid med lokale aktører, et andeløp og konsert hvert år. Folk kjøper en plastikkand, som så settes ut i den lokale elva. Første and i mål lenger ned i elva vinner. Rundt 100 fantastisk fine premier blir hvert år gitt av lokalt næringsliv. Lene og resten av gjengen hennes har gjennom dette arrangementet alene fått inn 1,3 millioner kroner til prosjektet.

– Nå har vi et fundament økonomisk sånn at vi klarer å holde de 12 pågående prosjektene vi driver i gang, forteller hun. Planene framover er å bygge et nytt samfunnsenter, hvor hele lokalsamfunnet skal kunne få kunnskap, veiledning, hjelp og støtte til å klare seg selv. Pengeinnsamlingen til dette pågår nå. Det er nemlig et prinsipp for Lene og resten av gjengen at pengene skaffes først, deretter settes prosjektet i gang.

de største inntrykkene

Hun begynner å fortelle om Tatenda, en liten gutt hun ble kjent med første gangen hun var i Zimbabwe. På dagsenteret for gatebarn opplevde de at ungene begynte å stjele mat. – Det er uvanlig, og vi lurte på hva som skjedde. Men ingen av barna ville fortelle.

Snart kom det for dagen at de stjal mat til Tatenda på fire år. – Han var kastet ut på gata av foreldrene sine. Han var den yngste gategutten og de andre var redd for å fortelle oss om han. De visste ikke hva som ville skje fordi han var så liten, forteller Lene.

– Tatenda var like stor, eller liten, som min eldste nevø hjemme; Lars Olav. Jeg kjente på den urettferdigheten det er at de levde så forskjellige liv. Mens Lars Olav fylte opp gulvet på rommet sitt med leker, hadde Tatenda aldri hatt en leke. Han gjorde skikkelig inntrykk på meg og da skjønte jeg at arbeidet vårt har en veldig mye større betydning. Tatenda hadde ikke overlevd på gata hvis han ikke hadde kommet inn på barnehjemmet. I dag er han snart ungdomsskoleelev, kåret til skolens beste mange ganger og har det fint, forteller Lene.

hjelp som nytter

Så forteller hun videre om en familie de kom over da det lokale barnevernet tok kontakt. Familien bestod av til sammen 10 barn og 2 voksne som levde i ytterste fattigdom.

– De levde i en bitteliten jordhytte, det var ikke mat, ungene hadde åpne kjøttsår på kroppen på grunn av manglende hygiene og lå apatiske og utslitte på bakken. Vi måtte gjøre noe.

De ga faren i familien jobb i grønnsakshagen på barnehjemmet. Betalingen var ikke penger, men grønnsaker og kunnskap. Barna ble sendt på skolen, mor var hjemme med de to minste. Neste steg var å kjøpe frø og annet utstyr, slik at de kunne dyrke opp en grønnsakshage hjemme, under tett oppfølging.

– Den forandringen familien har gjennomgått er ekstrem. Nå har de bygd opp flere jordhytter, ett murhus og har fått mange geiter og høner. Sist høstet de 1,25 tonn mais og åtte 20-litere med peanøtter fra grønnsakshagen sin. Barna er best på skolen og får medaljer for det ene og det andre. I dag betaler vi kun skolepenger forklarer Lene.

Det som er enda bedre er at dette har gitt ringvirkninger lokalt. Naboene kommer og spør hvorfor er din kål så fin? Dermed blir de rådgivere i grønnsakdyrking og hagestell for alle andre i landsbyen. De ligger i forkant og planlegger for år framover, de har test-hage for å finne ut hva de kan dyrke neste år og hva som skal til for at den nye avlingen skal bli bra.

lån til selvhjelp

– Utviklingen til denne familien er bakgrunnen for at vi nå gir andre familier 100 dollar i startlån for at de skal bli selvstendige. Først må de gå kurs. De kan selv velge hva de ønsker å starte med: flette kurver, sy duker, lage mat osv. Noen driver lunsjsted i byen, andre selger fantastisk kunst. Ofte har de god formening om hva de vil, men vi ser at det ikke alltid er det smarteste valget. Da rådgir vi. Har du aldri sydd før, så skal du kanskje ikke begynne med det, men er du god til å bake kan du heller begynne der. Men stort sett har alle en egen grønnsakshage der de dyrker mat til seg selv.

Nå er Lene snart på vei til Zimbabwe igjen. – Jeg jobber nå til første april i Norge og så drar jeg nedover for en forholdsvis kort periode. I sommer jobber jeg gjennom Randstad Care på Jevnaker omsorgs- og rehabiliteringssenter. Til høsten er planen å dra ned igjen og bli over en lengre periode.

Planen er å være mest mulig i Zimbabwe når det er vinter i Norge, og å jobbe i Norge om sommeren.

– Jeg har jo lån på bil og bolig som alle andre, og alle faste utgifter må jo betales når jeg er i Zimbabwe og ikke har lønn.

vikar og bistandsarbeider

Dette året blir et prøveår for å se hvordan det fungerer og kombinere bistandsarbeid i Zimbabwe og vikaroppdrag i Norge. Vi krysser fingrene for at Lene lykkes med kombinasjonen. Da kan flere av barna i townshipen lykkes med, en gang i fremtiden, å bli noe. Slik som 16 år gamle Piniel, som sier dette på nettsiden til Midlands Children Hope Project:

Jeg er så glad og takknemlig for at barnehjemmet og alle som jobber der er så snille, og at de viser oss så mye omsorg og kjærlighet. På grunn av Midlands Children Hope Project vil jeg en gang i fremtiden bli noe.

kategorier

tagger